Det er lett å glemme at Trøndelag har en kyst. Det er så mye fokus på vestlandskysten og kysten i Nord-Norge, at den i midten forsvinner litt, men det er kyst her også. Mye kyst. Fin kyst. Her har folk bodd og fisket til alle tider. Faktisk er det på trøndelagskysten vi finner de eldste bosetningene i landet. Frøya leder, med sine 11000 år.
Morgenen etter jeg hadde dratt fra Brønnøysund, satt jeg i Rørvik sentrum sammen med alle pensjonistene og ventet på at byen skulle åpne. Det skjedde klokka ni, og vi stormet inn i kafeen alle sammen. Pensjonistene diskuterte oljeindustrien og forurensende cruiseskip i Bergen og Geiranger. Jeg drakk kaffe.
En time etter, gikk jeg til Kystmuseet Norveg, for nettsidene deres sa at de åpnet klokka ti. Selv sa de at de åpnet elleve nå som sommeren var over, men jeg slapp inn i utstillingen likevel.
Hvis Vefsn museum ligger i bunnsjiktet av mine museumsopplevelser, ligger dette i andre enden. Her får man en rask og enkel, men samtidig god og grundig, innføring i kystnorges historie, selvfølgelig med et lite hovedfokus på Trøndelag. Det var både stilig, stemningsfullt og interessant. Sånn skal det gjøres!
Etter musebesøket, satte jeg meg på en benk og spiste medbrakt proviant. Så gikk jeg og lette etter hurtigbåtkaia, noe som skulle vise seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Den ligger bortgjemt på et sted som ved første øyekast ser ut som en parkeringsplass for varebiler, og det var ingen skilting.
Jeg fant den til slutt, og gikk på. Dette er båten som kan ta deg til det største fiskeværet sør for Lofoten; Sør-Gjæslingan. Stort sett dro folk også herfra til Lofoten, men når fisket var godt trengte de ikke det. Da var det Sør-Gjæslingan som gjaldt, og sikkert noen av de andre øyene i området. Det er flere tusen.
Jeg skulle imidlertid ikke dit, for dit slutter hurtigbåten å gå 18. august, og nå var det september. Jeg skulle til Namsos. Jeg gikk på båten, sovnet, og våknet godt inne i fjorden. Snart sto jeg på kaia i en by som er mye finere enn sitt rykte.
