Namsos. En by grunnlagt fra ingenting i 1845. Før dette var den viktigste handelsplassen i Namdalen Melamartnan i Overhalla. Dette var et stort marked, med gater og bygninger, men det ble nedlagt fra politisk hold for å ikke konkurrere med den nye byen ved Namsens os.
Jeg skulle bo hos Erik, en klesbutikkinnehaver jeg traff gjennom sofasurfing – en hyggelig kar med røttene dypt plantet i byens historie, og huset fullt av historiske gjenstander. De fleste fra hans eventyrlige tante, men på veggen hang det også en pyntegjenstand som hadde hengt i bestemorens frisørsalong da den ble bombet under krigen.
Under andre verdenskrig ble Namsos nemlig fullstendig istykkerbombet. Utslettet, kan man si, uten å overdrive. Heldigvis hadde befolkningen evakuert, men bygningene kunne ikke flykte, så de ble knust.
Hvorfor ble Namsos bombet, sier du? Allierte styrker hadde inntatt byen i hopetall for å frigjøre Trondheim. Dette fikk nazistene nyss om, og dermed var det bare å vinke farvel til byen, men den ble bygget opp igjen, og ser mye finere ut enn mange andre norske etterkrigsbyer.
Jeg hadde én hel dag til rådighet i Namsos. Erik tok kontakt med sine kontakter i kunstmuseet, og plutselig var jeg på vei inn i en privat omvisning. Det første jeg fikk se, var den fantastiske utstillingen for og av barn, som var laget for at små (og litt større) barn skulle få glede av å se og skape kunst uten å måtte gå i et galleri med strenge regler, for, som de hadde tatt grundig til etterretning og vel så det, små barn liker å ta på ting.
Etter det fikk jeg en innføring i Gerd Tinglum sin utstilling, hvor hun blant annet har jobbet med farger for å vise hvordan fargeblinde ser verden, og en del annet som var litt mer uklart.
Jeg fikk også se noen av verkene til Namdalens største kunstner, Johs. Rian. En kunstner som var med på de fleste stilendringene på 1900-tallet, men som er mest kjent for å leke med farger. Han var særlig glad i fargen lilla.
Fra Kunstmuseet ble jeg sendt til Namdalsmuseet, som egentlig var stengt, men jeg fikk en omvisning likevel, av en mann som egentlig ikke hadde tid, noe han til stadighet ga uttrykk for, før han fortsatte å snakke. Han ga meg en grundig innføring i møbelstilepoker, og litt om Namdalens historie. Særlig om den allerede nevnte Melamartnan.
Etter hvert ble jeg ganske sliten, men jeg fikk da i hvert fall kjøpt meg en ny fiskestang før jeg kollapset på sofaen.