La meg fortelle en historie. Jeg haiket på en øde landevei i Fosen. En mann stoppet og ville ha 200 kroner for å skysse meg til Rissa. Tohundre flagrende kronasjer for å hjelpe en vandrer i nød. Betaling for å være et medmenneske!
Jeg ble rystet helt inn i kjernen av mine atomer.
Tankene begynte å fly, som tanker ofte gjør. Denne gang fløy de bakover i tid, til han som må kunne sies å være norgeshistoriens største slyngel. Han kan også knyttes til Fosen, om enn på den andre siden av Stjørnfjorden.
Vincens Lunge ble født i 1483 i Danmark. Foreldrene hadde pådratt seg en plass i adelsstanden, og siden dette er en arvelig overførbar tilstand, gjaldt dette også Vincens selv.
Det var en oppvakt Lunge-gutt som løp rundt på Tisbæk gods på Jylland, og snart dro han ut i den vide verden for å studere, noe som ga resultater. I 1521 ble han professor i jus og rektor ved universitetet i København. Det var imidlertid noen år senere at moroa startet. Da ble han nemlig sendt til Norge av sin gode venn kong Fredrik 1., for å få skikk på disse hersens nordmennene, etter at forgjengeren og nevøen Kristian 2. hadde blitt jagd vekk.
Om han pådro seg en mystisk sykdom på vei over havet, eller om han bare var født sånn, vet jeg ikke, men så fort han gikk i land i Norge, begynte en rekke onde planer å ta form i hans hode. Han manøvrerte det norske riksrådet som en skute, og plantet opportunistiske frø både her og der. Snart var han gift med en viss Margrete, datter av Norges rikeste adelskvinne: Fru Inger til Austrått – et sted som altså ligger på Fosenhalvøya.
Med slektskapet på plass, var det bare å sette i gang. Med sine juridiske kunnskaper tråklet han seg vei gjennom arveretten, og var plutselig i besittelse av en lang rekke gods og len som norske adelsmenn trodde de skulle få arve selv. Mange satt forvirret igjen.
Antakeligvis var det litt maktmisbruk inne i bildet. Trusler om vold og den slags gjør ofte underverker. Etter hvert sluttet han helt å bry seg om lovlighetene ved disse godsovertagelsene, og bestemte seg blant annet for å arve riksrådskollega Johan Krukow – før han var død – ved å jage ham ut av sitt eget hjem. En ganske effektiv metode.
Samtidig begynte godeste Lunge også å ane at det ville være i hans beste interesse med et så uavhengig Norge som mulig. Han ble kompis med den relativt danskfiendtlige erkebiskop Olav Engelbrektsson, og begynte å legge sleipe, og i noen tilfeller ganske dumme, planer.
Kong Fredrik 1., som ikke var dum, snarere tvert imot, begynte å ane at noe var i ferd med å skje, og kalte Lunge til seg. Nå skulle man kanskje tro at det var over og ut, men informasjon reiste sakte på den tiden, og det var lett å vri på sannheten. Det benyttet Vincens Lunge seg av, og la all skylden på erkebiskopen, som selv ikke hadde villet ta del i de villeste av planene.
Kongen ga Lunge en liten reprimande, men lot ham gå. Bergenhus len måtte han riktignok ta fra ham, men som erstatning skulle han få det største godset i landet – Nonneseter kloster i Bergen. Freidig som han var, endret Vincens straks navnet på godset til Lungegården, et navn som ennå har en prominent plass i det bergenske bybilde.
Omtrent på samme tid overtok svigermor et annet nonnekloster, nemlig Reins kloster i Rissa, også i Fosen. Dette klosteret ble opprettet av hertug Skule Bårdsson, en annen historisk slyngel, i 1230, fordi han trodde han skulle dø, og måtte gi en gave til Gud for å slippe. Medisinen virket, og han levde i ti år til, før han døde av akutt blodtap. Hans siste ord skal ha vært: «Ikke i ansiktet!»
Fru Inger, for å komme tilbake til henne, var antakeligvis noe hyggeligere enn sin svigersønn. Hun lot klosteret få beholde navnet sitt, og nonnene fikk bo der til den siste var død. Etter det, ble klosteret en gård igjen, som det hadde vært før hertug Skule fikk dødsangst, og som det allerede da hadde vært i over 2000 år.
Nå er det 10. generasjon Hornemann som driver gården, en av landets største, hvor de blant annet produserer iskrem, øl og akevitt, men klosteret er ikke borte. Det har blitt foreviget av Sigrid Undset i bøkene om Kristin Lavrandsdatter, og lever derfor videre i hodene til alle som har lest dette storverket.
Hvis de ikke har fått hukommelsestap eller noe sånt.