Da jeg gikk fra Røros, valgte jeg å ikke gå over fjellet. Det hadde blåst godt de siste dagene, og det var meldt enda kraftigere vind nå. Isteden gikk jeg mot en populær tursti. Mølmannsdalen.
Mølmannsdalen var lenge feriestedet til storkarer i bergverket. De hadde en liten gård der, ved Dalstjønna, som de kunne trekke seg tilbake til. Nå er det Røros kommune som eier gården. Lenge var det også her veien mellom Røros og Femundsmarka gikk, men noen kraftig trafikk var det neppe snakk om, selv om verket hadde god bruk for tømmeret derfra.
Et stykke bak gården, ligger en gammel skogsarbeiderkoie, som er åpen for folk som går forbi. Den har både vedovn og senger, og jeg vurderte å overnatte der, men først gikk jeg over broa til hovedveien, for å prøve haikelykken.
Den slo til med en gang! Den første bilen som kom, stoppet. Sjåføren var ei jente som fortalte at hun skulle reise til Japan for å studere om et par uker, så slapp hun meg av. Jeg var ikke framme i Femundsmarka, men jeg var mye nærmere enn før.
Jeg gikk en stund langs veien i et landskap som virket ganske kjent. Jeg kunne ikke huske å ha vært akkurat der før, men jeg har vært mye i området rundt Femunden og Røros, så jeg kjenner naturtypen. Spredt furuskog, slake stigninger, avrundede fjell.
Plutselig stoppet en bil. Det var en mann, Oppi fra Nord-Odal, som lurte på om jeg ville sitte på. Jeg sa ja. Han var på vei til Langen gjestegård for å jakte fugl. Beina var ikke hva de en gang hadde vært, så flatene ved Femunden var bedre enn bratte fjellsider. Da jeg fortalte hva jeg holdt på med, ble stemmen engasjert. Gjør sånne ting når du kan, for plutselig er det for sent! Unge mennesker snakker om at de skal gjøre det og det når de blir pensjonister, men da er det ikke sikkert kroppen orker! Og det er ikke sikkert de blir pensjonister engang!
Jeg ble med hele veien til Langen. Jeg hadde allerede ringt, og fått vite at det var fullt, men Langen er også et godt utgangspunkt for turer i Femundsmarka, ikke bare et sted å overnatte.
Det varte ikke lenge fra jeg kom inn i skogen til jeg ble slått av hvor fint det var der. Trærne var sprakende gule, og noen av fargene hadde dryppet ned på stien i form av løv. Blåbærlyngen var rødglødende, og himmelen var klar, blå og hvit. Jeg satte meg ned på en stein og så fram til å bli bedre kjent med denne villmarka.
