Lyden av rennende vann, nesten som klirrende klart glass, klart som himmelen. Det rant gjennom gamle fløterrenner, hvor menn har strevd med tømmeret, svettet og satt livet til for å frakte brensel til kobberverket, og selv få en slant i neven så familien kan overleve. Der har de stått og slitt, kjent svetten fryse til is på ryggen, og grepet om fløterhaken igjen og igjen, til hendene ble visne og ryggen bøyd som trærne ved vidda. Nå er rennene en praktisk passasje for padlere.
Trærne, de gule, korte, krokete bjørkene, sto som en allé langs stien. Beskjedne planter, men med fjellets styrke, og nå på høsten kledd ikke i blader, men i gule dråper av sol. De trådde til side og viste meg den gamle fløterbua jeg skulle sove i. Lorthølbua, ved fløterdammen Lorthølet. En liten tømmerkoie med lav dør og to vinduer, og et navn så blottet for storhet at ingenting kan bli større.
Jeg gikk inn og fyrte i ovnen, kokte vann, spiste middag og drakk en kopp kaffe. Skoene, stadig mer slitte og mindre vanntette, plasserte jeg under ovnen, sokkene i en snor over. Jeg hadde et ekstra par ullsokker i sekken. Dem tok jeg på føttene, så satte jeg meg ved vinduet og leste dikt av Hans Børli, skogsarbeideren, her i skogsarbeidernes bolig, mens det ennå var lyst nok.
Ovnen sprakte og varmet, og ved var det nok av, men det er også forventet at besøkende i disse buene legger fram opptenning til neste person som kommer. Derfor tok jeg med øksa ut og kløyvde kubbene til pinner. Jeg hinket langs gulvet og ut av døra. Jeg visste ikke hvorfor, men det gjorde vondt å tråkke på venstrefoten. Litt av hvert kunne ha skjedd på veien. Det var mange steiner, røtter og hull. Jeg merket det ikke mens jeg vandret, støvlene støttet og muskulaturen var varm, men nå som jeg hadde stoppet, kjente jeg det. Jeg lot imidlertid ikke det plage meg. Jeg lot heller natten falle på og mørke tulle inn koia som en dyne.
Så kom en ny dag, og jeg forlot Lorthølbua. Jeg krysset broa over renna, og bega meg inn mot Nasjonalparken. Femundsmarka. Her var det furutrærne som dominerte, både levende og døde. Noen sto fortsatt og trosset vinden, lenge etter at livet hadde rent ut av dem, andre hadde falt overende, og kunne til forveksling likne på de store steinene som lå strødd overalt, lagt igjen av isen for tusenvis av år siden.
Jeg gikk lenge uten å følge noen sti, men terrenget var lettgått, og det var ikke vanskelig å vite retningen. Elva Mugga lå til høyre, skulle jeg bli i tvil, kunne jeg i verste fall lokalisere den, men helst brukte jeg GPS-funksjonen på mobilen.
På den siste kilometeren, fant jeg stien, den som ifølge kartet skulle ha gått flere hundre meter lenger sør. Den førte meg til en ny koie. Grunnhåbua. Her gikk jeg inn og ble i to netter, mens jeg prøvde fiskelykken og lot tiden lege foten.
Natten kom og gikk. Dagen overtok, og jeg gikk langs Mugga med en fiskestang. Det var dødt i vannet, men det rant livlig, og over meg falt snøen. Jeg gjorde opp et bål ved en bålplass og satt der en stund mens skyene gled forbi og like ofte gjemte sola som lot den slippe til. Over ilden steg dampen fra en kjeletut.
Da jeg forlot Grunnhåbua, vendte jeg nesa tilbake mot Femunden. Det gikk raskere nå enn da jeg kom. Mugga var litt for bred og litt for dyp til at jeg kunne komme tørrskodd over, men det fantes en bro, og jeg hadde tid.
Var foten bedre? Jeg haltet av gårde, men holdt et høyt tempo, og hadde en stav å lene meg til. Etter broa, ble stien bredere og flatere, og selv om marka under meg snart fikk flere bakker, var det ikke vanskelig å gå.
Så forlot jeg stien. Jeg måtte det. Målet jeg hadde satt meg, hadde ingen sti, og stien jeg gikk på, stoppet brått ved Nordre Skarptjønna lenger sør. Nå ble det vanskeligere. Nå sank tempoet. Underlaget gikk fra hardpakket sand og flatt berg til mosedekket steinur.
Det gikk sakte. Føttene søkte seg fram til trygge steiner, og unna sprekker. Den venstre nølte mer enn den høyre. Nå og da gjorde marka en forkastning, en rygg jeg måtte over. Steinene var der fortsatt.
Den siste ryggen var den bratteste. Og her var steinene størst. Gjennom greinene til et trassig tre som sto opp av en sprekk mellom to kampesteiner, så jeg folk. Jeg gikk nærmere og hilste. De satt utenfor enda en koie, Gubbtjønnbua, men de hadde tenkt seg til en leirplass litt unna, for dette var en åpen koie, for hvem som helst, og de hadde lånt med seg en hund som litt tidligere hadde vist at den ikke likte fremmede. Den likte seg ikke nå heller, og gjorde sitt for å slite seg løs og løpe sin vei. En time senere kom en ny vandrer innom, men ble ikke værende. Å dele rom med fremmede, var nok ikke det han hadde tenkt seg, selv om han skyldte på kona som visstnok var like bak.
Snart falt mørket på her også. Det hadde sluttet å snø, og vinden hadde tatt over. Det knakte i trærne utenfor koia. Ilden gliste gjennom sprekkene i vedovnen.