Da jeg skulle til å gå fra Gubbtjønnbua, kom det en mann. Han hadde en svart hatt, briller, en tykk grønn jakke, svarte bukser og bare føtter. Altså en mann utenom det vanlige. Han fortalte at han vanligvis bor i en liten koie i en nasjonalpark sør for Hamburg, men at han pleier å være i Femundsmarka fra sensommeren til slutten av oktober. Nå måtte han imidlertid snart hjem, selv om det var september, for han og kjæresten skulle få høns.
Han hadde mye å fortelle. Yndlingsdyret hans var jerv, men han hadde aldri sett noen, noe han syntes var trist. Han likte også lavskrike, en uredd fugl litt mindre enn en skjære, og nevnte flere ganger at de kalles «vandrerens beste venn», siden de er så tillitsfulle.
Så fortalte han om moskusen. Det er moskus i Femundsmarka av og til, men det var ikke der han hadde sett dem. De første gangene han var i Norge, dro han nemlig til Dovrefjell. En natt satte han opp teltet og krøyp inn. Ikke lenge etter hørte han tung pusting og en svak risting i bakken som fra noe tungt. Plutselig var det noe stort som presset teltduken hans innover. Lyder av snøfting og grynting kom fra alle kanter. Det var en moskusflokk som hadde lagt seg rundt teltet hans for å sove. Den natten lå han våken.
Mens jeg gikk sørover fra Gubbtjønnbua, utenfor noen større sti, tenkte jeg at denne tyskeren kunne minne litt om de gamle eneboerne i Femundsmarka. Det var flere av dem på starten av 1900-tallet, men den mest kjente av dem er nok Stor-Hans; en kar som skal ha vært så sterk at når han skulle fiske i et nytt vann, tok han båten på ryggen og bar den gjennom skogen.
På Røros lånte jeg en bok med små fortellinger av villmarksforfatteren Mikjel Fønhus. Der skreiv han om sitt møte med Stor-Hans. Han hadde selv dratt til Femundsmarka fordi han hadde hørt rykter om at det var ulv der, noe som var uvanlig. Han bodde lenge på gården Nordvika i håp om å få bli med svenske samer på ulvejakt, men ulven viste seg ikke. Det gjorde derimot Stor-Hans, som hadde et eget rom på gården han fikk bruke når han av og til kom innom. Med seg hadde han den store svarte hunden Girp.
Livet til Stor-Hans før han kom til Femundsmarka, er det få opplysninger om. Han var svensk, fra Jemtland, og hadde visstnok en kone og barn som han forlot for å bli eneboer i villmarken. Hvorfor, vet ingen.
Stor-Hans dro nesten aldri sør for Røavassdraget, det er både mer skog og flere sjøer og tjern nord, men han holdt seg ofte i nærheten av elva. Et av hans vanligste tilholdssteder var setra Røvollen. Nå er det en DNT-hytte der.
Da Mikjel Fønhus var i Femundsmarka, bestemte han seg for å oppsøke eneboeren etter at han plutselig hadde dratt fra gården. Han spente på seg skoene og dro sør til Røvollen, men der var det stengt. Etter en stund, fant han imidlertid spor i snøen etter en mann på ski med en hund, og fulgte dem til en gamme. Jeg var like i nærheten av denne gammen, som det nå bare er ruiner igjen av, da jeg gikk nedover til Røsanden og Røosbua, på den andre siden av elva, men det visste jeg ikke da. På Langen gjestegård står det forresten en kopi.
Muspelheim, het den, etter den norrøne ildverdenen. Alle sol har overnatter i en gamme, vet at det kan bli varmt og mye røyk. Rett ved døra, var det et oppkomme, så når Stor-Hans skulle ha vann, trengte han bare å flytte litt på seg og fylle kjelen.
Det finnes mange fortellinger om Stor-Hans, men eventyret sluttet brått i 1946. Han hadde da dratt østover mot et av bostedene han hadde ved svenskegrensa. Der døde han, og ble funnet liggende livløs på bakken noen dager senere.
Nå er han en slags sann legende, nesten en personifisering av Femundsmarka, som en gang i tiden gikk rundt der og levde et liv mange fortsatt av og til selv kan drømme om å leve. Et fritt liv, bestående av jakt, fiske og tømmerhogst.
