Det har bodd flere villmarkens menn i Femundsmarka enn Stor-Hans. Kåre Grådal og Hartvig Thørn, satte opp en koie for å leve av jakt og fiske der i 1930, men måtte snart rive den igjen, etter krav fra Røros kobberverk, som eide området. Isteden satte de opp en gamme, en stor gamme, riktignok, og denne fikk stå.
På åttitallet satte Røros jeger- og fiskerforening opp en ny, forseggjort gamme på samme sted, til minne om den gamle. Den kalles Roastkoia, og er nå eid av Statskog. Dit skulle jeg.
Det var en stilig gamme, dekket med torv, som gammer skal, men innvendig var det både vegger og gulv av planker, pluss en vedovn. Ikke noe åpent ildsted her. Ved, var det derimot lite av, så jeg måtte ut og sage opp stokker.
Kåre Grådal, som nok hadde dratt ut i marka delvis for å slippe å være en del av storsamfunnet, tok ansvar da krigen kom. Han ble kurér, med sin egen løype gjennom Femundsmarka. Han fikk fraktet våpen til motstandsfolk, og smuglet snus på si, for å spe på inntektene.
Da freden endelig kom, skulle Kåre ta en kjapp tur over Femunden for å hente noen våpen han hadde gjemt bort. Han spente på seg skiene og gikk, men det var vår, og isen var dårlig. Nøyaktig hva som skjedde, om han kjempet for å klare seg, eller slo hodet i fallet, er det ingen som vet. Han etterlot seg kun et hull i isen og en skistav.
Denne dramatiske hendelsen står kort fortalt i et lite hefte inne i selve koia. Mens jeg satt og leste, visste jeg ikke at jeg selv om noen dager skulle få min egen dramatiske opplevelse.
Dagen etter, gikk jeg rundt i området ved Nedre Roasten for å fiske, men vinden blåste, snøen falt, og ikke et napp var å spore. Jeg bestemte meg for å gå nedover til Femunden isteden. Ikke for å fiske, bare for å se, og jeg visste at det var en koie der også. Røosbua.
Ved Røosbua, ble jeg også nødt til å sage opp ved, men her var det vanskeligere. Mens det ved de andre koiene finnes et stativ å legge stokkene på mens man sager, var det ingenting her, bare en sag. Det gikk likevel.
Røosbua ligger rett ved et av anløpene til rutebåten Fæmund II, som går i sommerhalvåret, og ved utløpet til Røa. Det er mange tilrettelagte leirplasser i området, og en egen utleiehytte fra Statskog. I tillegg til et delvis ødelagt reingjerde langs elvekanten. En ganske lite strategisk gjerdeplassering, da folk naturligvis gjør litt av hvert for å få tilgang til elva.
Så dro jeg fra Røosbua. I tankene fantes en ide om å ta i bruk en av leirplassene ved Roasten, altså ligge ute igjen. Jeg hadde også en plan om å gå opp langs Røa for å fiske, men ikke før jeg hadde krysset broa.
Jeg fulgte stien tilbake. Til bua hadde jeg gått fritt gjennom skogen. Her, derimot, var alt fullstendig rasert. Trær lå strødd, som om en veldig lokal tornado hadde gått akkurat langs elvekanten, og spart trærne lenger inn. Muligens er det beveren som har vært på ferde. Det er mange beverboliger i nærheten.
Så nærmet broa seg. Jeg var litt skeptisk til den da jeg gikk over første gang, for den ser litt vel gammel ut, og skepsisen skulle snart bli berettiget.
Den første delen av broa går over en steinur. Rekkverk får den ikke før der elva starter. Jeg gikk bortover i sakte tempo med en stav i hver hånd da det skjedde.
Rett før rekkverket, mangler en planke i broa. Det er et langt hull, og det er tydelig at planken har knekt av en gang. En utstikker var likevel igjen.
Jeg tråkket på utstikkeren. Den knakk under vekta, og jeg falt, først rett ned, så til høyre og ble hengende med hodet ned mot steinura, kun holdt oppe av et høyrebein i klem mellom to planker.
Det første jeg tenkte var at jeg i hvert fall var i live. Det neste at det er slike ulykker folk brekker bein i, men jeg var merkelig rolig. Hvis det var det som hadde skjedd, var det det som hadde skjedd. Akkurat nå var det viktigste å få av meg sekken og komme meg opp igjen.
Jeg klarte å hekte venstrefoten til den første stolpen i rekkverket, og jekket overkroppen tilbake på broa. Sekken gled av, og jeg kunne konstatere at man ikke trenger å drikke melk for å få en solid beinbygning. Jeg dro beinet opp av hullet og begynte å gå bortover broa, mens jeg holdt meg til rekkverket.
Å stå på beinet gikk helt fint. Jeg kunne legge tyngde på det uten problemer. Å løfte eller bøye det, derimot …
Jeg tok meg litt tid til å analysere situasjonen. Beinet var helt. Kneet var uskadd. Leggen var litt øm, men varmet seg fort opp etter noen skritt. Låret, derimot, var stivt og ubrukelig. Jeg klarte ikke engang å løfte beinet fra bakken uten å svinge med hofta. Ikke en ideell situasjon når du er langt inne i villmarka, men jeg følte meg heldig likevel. Det kunne ha gått mye verre.
Etter å ha undersøkt meg selv litt på denne måten, gikk jeg tilbake og så den avrevne plankebiten. Om jeg plukket den opp eller ikke, husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg hentet hatten og stavene i steinura, tok på meg sekken, og lot dagens planer fare. Det beste nå, var nok å følge DNT-løypa til Røvollen, så fikk jeg ta det derfra.