Nei, beinet lå ikke igjen i steinura. Det hang fortsatt på, men det var stivt som en stokk. Lårmuskelen hadde blitt såpass traumatisert at den bestemte seg for å ikke fungere i noen dager. Lårmuskulaturen er, fikk jeg erfare, en vesentlig del av kroppens gangbarhet, så selv om høyrebeinet var der, var det omtrent like brukbart som et trebein. Et trebein som av og til gjorde vondt.
Den natta prøvde jeg å få en god natts søvn, men beinet kunne verken bøyes eller rettes ut uten å verke. Søvnen var altså noe begrenset, men jeg sovnet til slutt.
Og jeg ga ikke opp.
Ute på tunet morgenen etter, satt en tiur på en benk. Den hoppet ned og spankulerte bekymringsløst rundt, selv om det var midt i jakta. De eneste jegerne her omkring var uansett elgjegere. Kanskje den visste det.
Så gikk jeg. Uten staver hadde jeg knapt nok klart å komme meg til utedoen og tilbake, men siden jeg hadde med meg et par, som jeg nylig hadde strammet til i skjøtene, gikk det framover i en mer eller mindre akseptabel hastighet. Stien var fortsatt like fin, trærne like gule. Snart lå Røvollen flere meter bak meg, mens turisthytta Svukuriset lå flere mil foran.
Naturen i Femundsmarka sies å være relativt uforandret siden forrige istid. Fjellene er ikke spesielt dramatiske, heller avrundede og nedslipte, men de er veldig steinete. Store og små steiner ligger overalt, og midt i stien jeg skulle følge, er det et stor parti med steinur som ligger rett på bakken. Dette er selvfølgelig ubeleilig for en vandrer med bare ett fungerende bein, men jeg kom meg over.
Så kom en ny hindring. Broa over Røa. Broene i Femundsmarka er ikke spesielt godt vedlikeholdt, og denne har begynt å råtne, slik at rampen opp til selve brodelen ligger som et forlist skip og skråner ned mot steinene. Skal du opp der, må du klatre, og rekkverk er det bare på den ene siden, så det er mulig å rase rett ut i steinene nedenunder. At plankene blir glatte når det regner, eller sludder, som det gjorde da jeg var der, gjør ikke saken noe bedre. Her ble jeg nesten nødt til å gi opp, men jeg klarte så vidt å komme meg over.
Roastsjøene er en del av Røavassdraget, og strekker seg langt innover i Femundsmarka. Nordsiden av Nedre Roasten ligger der som et lite rom i villmarka. Skogen åpner seg opp, men det er fortsatt skog. Små, trekledde topper strekker seg opp på flere sider, og der ligger sjøen, delt opp av smale øyer, med fjellene i bakgrunnen. Den oppmerkede stien går over en høyde, men du kan like gjerne gå rundt, langs en sandstrand ved en enslig hytte som ligger og slenger midt mellom trærne.
DNT-stien sørover, oppover den slake fjellsiden, noen steder så slak at du nesten ikke merker at det er en stigning, er mange steder mye vanskeligere å gå på en terrenget rundt. Der har nemlig folk gått og brutt ned mark, tråkket bort jord, så det til slutt bare er steinene igjen, som om en gjeng stupfulle steinleggere har vært på ferde og skapt verdens mest elendige brosteinsgate. Ved siden av stien, ligger jorden oppå steinene og både demper fottrykk og jevner ut underlaget.
Jeg kom meg opp på snaufjellet til slutt. Her blåste og snødde det, før skyene plutselig forsvant og det ble sol, før det like plutselig kom nye skyer med ny snø. Sånn kan det være i fjellet. Husk ullgenser.
Foran meg løp en flokk reinsdyr. Elgå reinbeitedistrikt, eller Svahken sijte, oppkalt etter fjellet som på samisk heter Svahke og norsk Stor-Svuku, er Norges sørligste reinbeitedistrikt, og ligger i dette området. Selv om det er snakk om tamrein, er det ikke tam rein, så de fleste stikker av når det kommer folk. Det gjorde disse også, men de stakk i samme retning som jeg skulle, stoppet opp, og stakk videre når jeg tok dem igjen. De syntes sikkert jeg var ganske plagsom.
Etter timevis med humping og halting over sti og vidde, kom jeg meg opp på Falkfangerhøgda øst for Femunden. Det ligger også fjell med samme navn både vest og nord for sjøen. Carl von Linné var her i 1734, og skal visst ha møtt noen folk som var ute for å fange falker, så navnet er ikke tilfeldig.
Fra Falkfangerhøgda fikk jeg utsikt over Femunden, og ikke bare Femunden, men hele rekka med fjell som har vært med meg siden tenårene. Både Sølen, Gloføken og Sålekinna viste seg i et disig lys av gull. Med en sånn utsikt ble det lettere å gå. Et lett hjerte letter foten.
Men beinet var fortsatt stivt som en stokk, og under Falkfangerhøgda blir terrenget mer steinete igjen. Så steinete at tempoet sank betraktelig, men jeg holdt fortsatt motet oppe, og stavret meg videre med stavene.
Da det var omtrent tre kilometer igjen, var det rimelig tomt for krefter, og den eneste maten jeg hadde igjen, var mat som måtte varmes opp og faktisk lages. Hadde jeg satt i gang med det, hadde det blitt mørkt før jeg kom fram til Svukuriset, så det var uaktuelt. Jeg dro meg heller videre, over steiner og gjennom skog, til terrenget endelig åpnet seg. En skogsbilvei og noen gårdsbygninger. Snart var jeg framme.
Da jeg gikk inn, var jeg så sliten at jeg nesten ikke klarte å tenke. Armene skalv etter å ha tatt over for høyrebeinet, og kroppen kokte. Heldigvis sto middagen klar.
Jeg hadde gått to mil gjennom Femundsmarka med bare ett brukbart bein. Det skulle ta mange timer for kroppen fikk roet seg ned nok til at det var noen vits i å prøve å sove.