Skader du deg i Femundsmarka, kan du like gjerne ringe ambulansehelikopter med en gang, for snart koster det 400 kroner å bli kjørt til bussholdeplassen.
Det var vinterlig den morgenen tidlig i oktober da jeg var på denne bussholdeplassen. Den ved nærbutikken Elgå. Det var mørkt, det var snø, og på trappa til butikken sto en liten håndfull skoleelever med luer og votter.
Elgå er Norges sørligste tradisjonelle samiske område. Elgå ligger i Engerdal kommune, som ligger i Hedmark fylke. Hedmark er dermed også et samisk fylke, noe jeg synes det gjør forbløffende lite ut av. Marja Mortensson fikk riktignok Hedmark fylkes kulturpris i 2013, men det ville ikke forundre meg om mange hedmarkinger knapt nok har hørt ordet sørsame.
Men tilbake til bussen. Jeg gikk på, og gikk av på Drevsjø. Bussjåførene jeg traff i Engerdal, var triveligere enn de gretne ansiktene jeg møtte i Lofoten, hovedsakelig Vågan kommune. Da jeg spurte om hjelp med sekken der, pekte sjåføren bare på bagasjelokket og sa at jeg kunne putte den inn der. Nå trengte jeg ikke spørre engang, men det kan jo ha litt med å gjøre at jeg humpet rundt som en enbeint struts.
Jeg satt i noen timer på en liten stol ved tippedisken til Joker Drevsjø og så folk gå ut og inn, mens jeg ventet på at kafeen skulle åpne. Neste buss gikk ikke før halv tre, så det var bare å finne fram tålmodighetstuben. Det kom folk innom med jevne mellomrom, menn i arbeidsklær, menn i andre typer klær, kvinner – også de i diverse typer klær, til og med ett og annet skolebarn. Imens gikk de ansatte rundt og sa hallo, lekte seg med plakater, ryddet i hyller, ekspederte og sorterte post. I den andre enden av butikken sto en rekke utstoppede dyr, for å understreke at du nå har forvillet deg inn i villmarka.
Så åpnet kafeen. Jeg satte meg innerst og kjøpte en kopp kaffe. Snart kom det to svenske militæroffiserer inn og kjøpte hver sik pizza. De jobbet med den store NATO-øvelsen, og kunne fortelle at bøndene i Hedmark var veldig samarbeidsvillige. Greie og hyggelige folk som ikke bare gjorde seg vanskelige for å være vanskelige eller markere revir eller liknende. De kunne også fortelle at det skulle komme ca. 7000 soldater til området, så kaféinnehaveren måtte nok belage seg på å selge litt flere pizzaer enn til vanlig.
På bussen videre fra Drevsjø, var jeg tydeligvis så redusert at sjåføren lurte på om jeg skulle ha honnørbillett. Da vi var framme på skolen, hvor det var bussbytte, bar han sekken inn i neste buss. En ganske liten buss som hovedsakelig fungerte som skolebuss til elever mellom Ulvågrenda og Sømådalen. En av elevene fortalte meg at hun skulle hjem og bygge snømann, men snøen forsvant mer og mer jo lenger nord vi kom, og da hun gikk av, var den borte.
I Sømådalen foreslo bussjåføren at jeg kunne sette meg ned i kaffekroken på Sømådalen landhandel før jeg begikk videre reisehandlinger. Der satt det noen jegere fra før. Da jeg fortalte hvorfor jeg stampet rundt som en stereotypisk sjørøver, var det en av dem som fortalte om en liknende opplevelse.
Han hadde vært ute og gått i Oslomarka, da underlaget hadde sviktet, og han falt med et brak. Et beinbruddsbrak. Lårbeinet røyk som en tørr kvist, og dermed var det slutt på turen. Heldigvis var det en annen turgåer i nærheten som kunne holde ham med selskap til ambulansehelikopteret kom. Først kom imidlertid et politihelikopter med to politimenn som ville bære ham på gullstol. Dette er en manøver som ikke egner seg for folk med kraftige lårbeinsbrudd, så de dro igjen og overlot alt til ambulansepersonellet.
Fra landhandelen ble jeg kjørt av en av jegerne. Ikke fordi han skulle den veien, for det skulle han ikke, men fordi han var et vennlig vesen. Han kjørte helt fram og bar sekken min til døra.
Så var jeg framme der jeg skulle. Nå ble det venting og beinpleie i noen uker.
Skal du først slå deg fordervet ute i villmarka, er det lurt å ha en Hytte i nærheten.
