Endelig var beina mine på tur igjen. Resten av kroppen fulgte med den også, heldigvis. Jeg så til at det var mat i fuglematerne (nå er det nok tomt, for de hiver innpå, disse fuglene), og så gikk jeg. Opp en sti jeg har gått mange ganger før. Stien til Gloføkkampen. Fjellet.
Føttene fulgte en lettsteinete sti i spredt furuskog med tiltakende innslag av fjellbjørk. I sekken var gapahuken fra Narvik byttet ut med mitt ti år gamle Nordmarka-telt. Omtrent der stien begynner å bli helsteinete, og gå over i naturlig trappeliknende steinheller, svingte jeg til venstre og fulgte merkingen til skiløypa. Jeg skulle rundt fjellet, ikke over. Jeg har vært der oppe mange ganger før, og dessuten var det smurt inn med tåke, og da er det ingen vits i å gå opp på et fjell.
Terrenget på sør-øst-siden av Gloføkfjellene, går i bølger og terrasser oppover. Den ene lille åsen høyere enn den andre, dekket av lav og lyng, og skal du opp på neste, må du først gå ned i en dump før det går oppover igjen. Jeg gikk heldigvis på tvers av dette terrenget, og slapp de verste krumspringene, og da jeg kom til gapahuken og tok en rast, flatet terrenget ut vestover.
Skydekket lå lavt, og den til vanlig så varierte utsikten, var nå en grå masse. Jeg fulgte et hjulspor i et terreng jeg kjenner best dekket av snø, men det har hendt at jeg har prøvd meg på fjellets bakside om sommeren også. Da helst i bedre utsiktsvær enn dette. Det er faktisk ganske få steder i dette området jeg ikke hadde vært før, men snart skulle jeg komme til et: Storlægda.
Her stoppet jeg og spiste, blant nylig forlatte seterhus. Mange av dem var gamle, men i god stand. Herfra kunne jeg ha fulgt veien nord-nord-vestover til Spekedalen, og fulgt elva Speka oppover til et sted som er viktigere enn du tror for norsk kultur. Her oppe, i Raudsjødalen, startet nemlig norsk samvirkemeieridrift, med meierihjelp fra Sveits. Ledet av sveitseren Caspar Hiestand, som bare holdt ut til året etter i de gudsforlatte østerdalsfjellene, la de grunnlaget for at sveitseroster som Norvegia og Jarlsberg nå er viktige deler av Det norske frokostbord.
Men tilbake til turen. Jeg slo meg ned i femtida. Da begynte sola å gå ned, og når sola går ned i oktober, kan det bli kaldt. Morgenen etter var teltduken stivfrossen, så jeg la meg i soveposen til sola kom.
Denne dagen var været bedre. Mye bedre, men humøret sank likevel. Ikke med en gang, riktignok. Jeg passerte setre både med og uten kyr med et lett sinn, men rett før jeg kom til Hauksetvollen, ble humøret truffet av en torpedo.
Jeg satte meg ned og prøvde å finne ut hvorfor. Jeg var ikke veldig kald eller spesielt sulten, men skulderen hadde begynt å verke. Det er noe som kommer og går (over av seg selv), og som heldigvis kommer sjeldnere og sjeldnere jo eldre jeg blir, merkelig nok, men det er kjedelig mens det står på. Hovedgrunnen, fant jeg ut, var likevel at jeg et sted inni meg så på dette som en transportetappe for å komme meg over til Rendalen. Da var det bare én ting å gjøre: roe ned.
Neste morgen var teltduken enda mer stivfrossen, så jeg gikk inn og gjemte meg i soveposen igjen, før jeg pakket sammen og gikk til Fiskevollen ved Sølensjøen.
Fiskevollen er Norges største innlandsfiskevær. De eldste bygningene er fra 1700-tallet, men det er gjort funn som tyder på at det i hvert fall har blitt drevet fiske her tilbake til vikingtiden. Nå er det for det meste turistnæringen som regjerer, men det blir fortsatt fisket profesjonelt, og fiskemottaket på Elgå får flere titalls tonn med sik og røye hvert år.
Mens vi snakker om gamledager, kan jeg jo nevne at det er funnet gamle spor etter samisk bosetning i Rendalsområdet. Blant annet er det funnet en runebommehammer med både samiske og norrøne symboler på. I 2012 ble det dessuten funnet spor som tyder på at det har blitt drevet jordbruk i dalen i over 4000 år. Det er ganske lenge.
Kvelden etter Fiskevollen tok jeg tidlig. Humøret hadde steget, og det steg enda mer ved synet av denne leirplassen der Misterfløyet går over i Mistdalen. Her hadde jeg utsikt over Sølenfjellene, som også var min utsikten da jeg så smått begynte å innse at jeg likte friluftsliv, mens jeg gikk rundt og fulgte dyrespor på ski og lot tankene fly, riktignok på den andre siden av fjellene.
I tillegg til utsikten, var det en åpen utedo i nærheten, og da blir det ikke bedre.
Nå var jeg nesten på snaufjellet, men da jeg våknet, var det bare et tynt rimlag på teltduken. Jeg dro opp glidelåsen og fikk se Sølen mot morgenhimmelen.
Jeg var oppe før sola, men kom meg like seint av gårde. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å lage et morgenbål, men all veden jeg hadde samlet av nedfallsbjørk, var våt av rim, så det tok sin tid før det ble noe fart på flammene.
Snart kom jeg opp på turens høyeste punkt. I underkant av tusen meter over havet. Lufta var kjølig, men oktoberfjellet hadde funnet fram påskeklærne, og sola skinte så varmt at jakka måtte av, og der ble den til kvelden falt på.
Mens jeg gikk her, med en blå rand av fjerne fjell foran meg, fra Ringebufjellet til Rondane, ble jeg fylt av en følelse som var stikk motsatt av den jeg hadde hatt to dager før. Dette var ikke annet enn en euforisk glede over høstfjellet, høstsola og Rendalen. Jeg gikk nesten åtte kilometer i et strekk før jeg i det hele tatt tenkte på å raste. Av og til møtte jeg smilende og voksende mennesker i bil på vei innover. Det var fredag.
Jeg tok på meg jakke og gikk ned i skogen. Jeg fant en hjulsporsti og en bekk i et halvhjertet hogstfelt, og slo opp teltet. Den natten regnet det.
Da jeg våknet, slo det meg hvor mye bedre det er å våkne i et skikkelig telt enn i et gapahuktelt. Du er tørr og varm og beskyttet mot vind, du setter deg opp, åpner glidelåsen, og får se morgenskogen våkne.
Morgenskogen ble til både formiddagsskog og ettermiddagsskog mens jeg gikk nedover mot Rendalen. Vel nede passerte jeg barndomshjemmet til forfatteren Jacob Breda Bull, som for øvrig er balsamert og lagt i haug sammen med kona si lenger sør i dalen. Visstnok de siste som er hauglagt på vikingvis her i landet.
Nå nærmet mitt Rendalseventyr seg slutten. Jeg gikk nordover langs veien og prøvde å haike i retning Tynset, men selv om det var en jevn strøm av biler, ble jeg stående der i to timer før det endelig stoppet en bil med to albanere. De sa ikke noe om det, men gps-en deres ville ha dem til Barkald, så å kjøre meg til Tynset var en diger omvei. De tilbydde meg også boller de hadde kjøpt, men jeg tåler ikke slikt.
Albanere er tydeligvis greie folk.