I Snippkoia var det iskaldt. Pusten var hvit, og avispapiret ville ikke ta fyr. Det var ikke vått, det bare ville ikke. Mystiske krefter fra Heksefjellet Gitvola, eller Gjethola, som det står på noen skilt. Jeg la en liten pappbit inn i ovnen og fyrte opp en ny fyrstikk. Endelig ga avispapiret seg. Jeg skrudde på et gassbluss, helte vann i kjelen, og visste at det ville være varmt om en time.
Til Gitvola skal hekser fra hele Hedmarken ha strømmet til for å danse med djevelen, sier i hvert fall folketroen. På den andre siden av fjellet, ligger det en Stein de skal ha flydd opp med. En magisk heis.
At folk samlet seg på Gitvola for å dyrke djevelen, er nok oppspinn, men at de samlet seg der for å være djevelske, er ikke så langt fra sannheten. 15-1600-tallets hedmarkinger var glade i å beskylde hverandre for trolldom, og mange av sakene skal visstnok ha foregått ved fjellet. I hvert fall hvis en skal tro lappene som henger rundt omkring.
På vei opp til toppen, snudde jeg meg og så utover. Det var god utsikt. Herfra kan man se langt. Så fortsatte jeg. At Gitvola er et fjell, er det nok flere som vil bestride. Det vokser nemlig trær hele veien opp, men toppen er over 850 meter over havet, og det går ned på alle sider. Hva mer kan man be om?
På toppen er det også en varmebu med et utkikkstårn. Jeg gikk opp i tårnet, men det satte ikke høydeskrekken min pris på, så det var bare å gå ned igjen.
Neste punkt på agendaen var myrkryssing. Jeg trodde i hvert fall det var det som skulle skje. Jeg så for meg endeløse sletter med en lang rad med klopper som strakte seg inn i horisonten.
Jeg tok feil. Joda, det var myr på begge sider, men stien gikk på en rygg mellom myrene. Ikke at det gjorde meg så mye, jeg hadde god tid, og selv om det ble mer opp og ned enn jeg hadde regnet med, var landskapet fint. Til slutt bar det ned på klopper i myra, så opp en skrent og opp langs kanten av Målifjellet. Målia neste.
Målia er en betjent DNT-hytte, driftet av Hamar og Hedmarken turistforening. Selv om den er tilknyttet en serveringshytte, som for øvrig var stengt, er det den dårligst utstyrte hytta av denne typen jeg har vært borti. Det var så jeg begynte å lure på om folk drar innom for å stjele kjøkkenutstyr. Men jeg hadde det fint der likevel, og da jeg gikk ut i kveldskulda, var det så klart at jeg kunne se helt inn i Jotunheimen.
Nå var det bare én hytte igjen å besøke før jeg skulle begi meg ned mot Mjøsa og Hamar. Lageråkvisla. Jeg stekte meg pannekaker, vasket opp, og gikk.
Jeg hadde hørt flere skudd de siste dagene. Nå fikk jeg også se en jakthund. En gordon setter kom svinsende ut av skogen og forsvant. Litt etter kom en jeger like svinsende. Jeg gikk inn i skogen selv, for i stien lå det et tykt lag med is.
Stien jeg gikk ved siden av, førte ned til en myr. Og som jeg tenkte, var det klopper. Jeg liker klopper. De er lette å gå på, og de verner myra fra å bli tråkket i hjel av turgåere. Denne dagen, derimot, var de ikke så nødvendige. Det hadde tydeligvis vært en kald natt. Myra var hard som is. Det stoppet imidlertid ikke turgåerne. Det var søndag, og folk skulle ut. På de tre kilometerne fra Målia til skogsbilveien, møtte jeg nesten flere turgåere enn jeg har gjort på resten av turen til sammen.
På skogsbilveien var det trafikk. Støvet sto opp fra bakken og fant veien inn i øyne og nesebor. Jeg tok av inn på stier og kjerreveier så fort jeg kunne, og travet av gårde i høyt tempo, til jeg kom til en lysning hvor det var satt opp en benk. Jeg satte fra meg sekken og tok en titt på gradestokken som var satt opp like ved. -4. Det var varmere i sola.
Lageråkvisla ligger også ved en serveringshytte som stenger i oktober og åpner igjen nærmere jul. Dette er visst en hytte som er spesialtilpasset barnas turlag, noe som kan forklare hvorfor den ga sterke assosiasjoner til leirskole. Utenom det, var det ikke noe spesielt ved den, bortsett fra at det ikke går an lukke døra skikkelig. Kanskje folk på Hedmarken tror at alt som skal til for å glede barn er å likne mest mulig på en skole.
Selv om serveringshytta var stengt, var det mange turgåere innom. Noen av dem trodde det var servering fortsatt, og irriterte seg over at det ikke sto noe om åpningstider noe sted der. Selv irriterte jeg meg over vanntilgangen. Det sto nemlig i hytteinformasjonen at vann kunne man få fra en spring ved serveringshytta, men den var selvfølgelig ikke funksjonabel. Var den stengt, sto det, fikk man smelte snø. Dessverre hadde all snøen smeltet.
Jeg fant vann til slutt, i en liten bekk, og var dermed reddet. Jeg fordrev tiden med å jage ut eller smekke de utallige fluene som våknet til live med varmen fra ovnen, og snart sto månen på himmelen. Jeg la meg til å sove.
