Krokskogen. Sammen med Finnskogen kanskje landets mest sagnomsuste skogsområde. Den grenser til Nordmarka i øst – ved Spålen og Langlielva, og i vest ved Kroksgstupet ned mot Tyrifjorden og Steinsfjorden, omtrent 400 meter lenger ned.
I dette stupet, en klippe på flere kilometer i utstrekning, finnes sprekker det går an å gå opp i. Den mest kjente er nok Krokkleiva mellom Kleivstua og Sundvollen, en forløper til attraksjoner som Preikestolen og Trolltunga. Kanskje Norges første skikkelig turistattraksjon. Hit kom kunstnere og malte landskapet. Bildene ble utstilt sørover i Europa, og dermed strømmet velslåtte mennesker til, i turismens barndom. Av prominente besøkende kan nevnes den danske nasjonalpoeten Adam Oehlenschläger, som selvfølgelig skrev et dikt om stedet.
Jeg, derimot, hadde ikke tenkt meg dit. Jeg har vært der flere ganger før, så jeg følte ikke et behov for å ta den to mil lange omveien. Nei, jeg våknet isteden i Smedmyrkoia, i den andre enden av skogen, og begynte å gå veien opp mot Stuteskallen. Dette er egentlig et flott utsiktspunkt, men tåka, som hadde fulgt meg de siste dagene, hadde tyknet til, så alt jeg fikk se var en hvit vegg. Jeg spiste noen nøtter og fulgte veien over i sti.
Forrige gang jeg plumpet ut på stien, var det gjennom en kombinasjon av spontane bekker og sumpområder. Denne gangen gikk det bedre. Nå kunne jeg sette pris på å være omgitt av grønne og brune skogsfarger, istedenfor å kjempe med underlaget. Snart hadde jeg krysset over til en ny grusvei, som jeg skulle følge i et par kilometer, før jeg igjen skulle ta til på ny sti.
I det området jeg kom til nå, hadde jeg vært før, for fire år siden. Da hadde jeg fulgt skiltet, og dermed gått feil, siden det ser ut til å peke ned mot den ene avstikkerveien, og ikke opp mot den lettere skjulte stien. Nå visste jeg hvor stien var, og dermed var det å klyve opp på jord, røtter og berggrunn, til bakken igjen flatet ut, og Karlstadmyra lå utstrakt foran meg.
Tåka var der fortsatt, som et tynt, hvitt slør lagt over tretoppene. Et slør som alltid var noen meter unna, som jeg aldri nådde. Dette ødela imidlertid ikke naturopplevelsen. Skogen har nemlig en fordel fjellet ikke har: tåka ødelegger ikke utsikten. Du er stengt inne i et rom av trær uansett. Isteden gjør tåka skogen mer mystisk. Lyset blir dunklere, og trær, busker og steiner mister detaljene og blir til former. Former som kan være hva som helst. Hvem vet om det ikke er et tussefølge du ser i synsranden, eller kanskje du kan skimte huldra.
Huldrer og tussefolk er det mange av på Krokskogen. I hvert fall hvis man skal tro de som bodde i skogen før. Det er flere fortellinger om møter med disse underjordiske, av folk som var helt klare på at dette var sant, og ikke bare noe de fant på. Der jeg skulle slå meg ned for kvelden, på Myrseter, nå en DNT-hytte, skal huldra i sin tid ha stjålet en ku. En stund senere kom den tilbake, og da var den både striglet og melket. Kuer som går seg vill i skogen, steller ikke seg selv, så det er klart huldra hadde vært på ferde. Andre steder i skogen har folk til og med møtt og snakket med disse overnaturlige vesnene, så hvis du skal til Krokskogen, er det lurt å være på vakt.
Men det er ikke bare underjordiske du finner på Krokskogen. Som på Finnskogen, kom det finner flyttende hit på 1600-tallet, og lagde seg gårder i skogen. Sefre Jacobsen var en av dem. Han flyttet inn på Mattisplassen, omtrent en og en halv kilometer fra Myrseter, etter at den forrige eieren, Mattis Eriksen, hadde gjort seg til morder og flyktet.
Sefre var ikke mye bedre selv. Han skal ha kastet ut familien til Mattis, og tatt seg en gårdsgutt han til stadighet stengte inne i kjelleren for å spare på maten og penger til lønn. Det skal faktisk ha gått så langt at gutten døde av sult. I 1910 ble levningene etter ham funnet, og i dag spøker det på Mattisplassen.
Fra Myrseter fulgte jeg grusveien ned til elvemøtet, hvor Vesle Lomma, Store Lomma og Tverrelva møtes og blir til Lomma, elva som gir navn til Lommedalen, og som selv har navnet sitt etter fuglen lom.
Jeg bodde selv i Lommedalen en god stund da jeg var liten, og Krokskogen er stedet hvor jeg var på mine første teltturer. Her inne ved Tverrelva, var også et sted vi stoppet for å spise når skolen arrangerte ski- eller sykkelturer. Det er grusvei på begge sider av elva, og om vinteren blir de omgjort til oppkjørte skiløyper.
Nå gikk jeg under steile, grankledde berg, mens tåka hang over verden og pakket skogen inn i grått. Det var stille som det bare kan være i tåkeskogen. Elva rant ved siden av meg, grusen knaste under føttene. Stillhet er ikke fravær av lyd, de riktige lydene kan gjøre verden langt stillere enn tomhet kan.
Snart kom jeg ut av skogen, over på asfaltveien, ned mot By øverst i dalen. Derfra bar det ned i bygda. En bygd som fortsatt viser klare tegn på eldre tider, som er stadig vanskeligere å finne i Oslo-området, selv om også den har blitt godt utbygd når du kommer langt nok ned. Herfra gikk jeg ned til hovedveien og ventet på bussen. Jeg skulle besøke mormor på Rykkinn.